Av Daniel, Hilde, Kaja og Steinar.Henrik Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien, døde 23 mai 1906 i Oslo. Han var en stor internasjonal forfatter. Ibsen ble kalt "far av det moderne drama" og er en av grunnleggerne av modernismen i teatret. Han er kjent for store verk som Peer Gynt, Kejser og Galilæer, Gengangere, og selvfølgelig ”Hedda Gabler” som anses å være det mest kjente skolespillet. Ibsen antas å være den nest mest spilte dramatiker i verden, etter William Shakespeare. Bøkene ble utgitt av Gyldendal forlag. Hedda Gabler er både et drama av Henrik Ibsen og navnet på en av hovedrollene i stykket. Den ble første gang utgitt i 1890 og hadde premiere året etter i Tyskland, men fikk negativ kritikk. Etter hvert har spillets anseelse økt og det regnes i dag som en klassiker i realismen. Samtidig var også dette Ibsens første stykke der man kan kunne skildre nyromatiske trekk. Hedda Gabler ble utgitt i samme periode som nyromantikken. Forfatterne i denne perioden skildret "det ubevisste sjeleliv" og "det indre mennesket". Nyromantikken var først og fremst en reaksjon på gamle ideer og tanker fra realismen. Nyromantikken og realismen har mange likhetstrekk, men likevel tenkte nyromantikerne annerledes og hadde andre meninger om de samme sakene. Folk mente mennesket ble for fremmedgjort av industrilaseringen som vokste frem. Forfatterne var ikke lenger opptatt av samfunn og typer, men individer og særtilfeller. De ville derfor tilbake til det mer naturlige slik som sjelelivet og mennesket, men ikke så mye tilbake som nasjonalromantikken og romantikken. Foreksempel gikk Ibsen over fra å skrive samtidsdrama til å skrive symboldrama.
Handlingen i "Hedda Gabler" begynner med at Hedda og Jørgen Tesman kommer hjem fra en mange måneders lang bryllupsreise. Hedda har kjedet seg, mens Tesman har brukt mye av tiden til arbeidet sitt. De har flyttet inn i et nytt hus, men Hedda mistrives. Både ekteskapet og økonomien er basert på at Tesman skal få en stilling som professor. Tesman blir fortvilet når han får høre fra professor Brack at han kan få konkurranse om stillingen fra Heddas tidligere flamme.
Dramaet «Hedda Gabler» er delt opp i fire akter. Det er en sammenhengende handling gjennom alle fire akter. Eksposisjonen i skuespillet er hele første akt, hvor vi blir introdusert for hovedpersonene, og hvor vi får et innblikk i hva konflikten i dramaet dreier seg om. Det er en tydelig hovedkonflikt i dramaet, men også flere andre intriger som underbygger denne. Hovedkonflikten oppstår når vi forstår at Hedda ikke trives i hverken ekteskapet sitt eller livet ellers. Hun virker utilfreds i sitt nye hjem fra første akt, hvor frøken Tesman spør henne om hun har sovet godt, og Hedda svarer:
«Å jo, takk! Så tålelig.» (Side 15)
Videre sier hun:
«Forresten så må man jo vende seg til alt nytt, sånn litt efter litt» (Side 15) Dette indikerer at hun på ingen måte ser rosenrødt på tilværelsen. Det kommer også fram mellom linjene i stykket at Hedda kan være gravid, og at hun ikke er noe videre lykkelig av den grunn. Hun har vært vant til å leve som en fri kvinne, og bruke kvinnelist for å få ting som hun vil, og dette vil jo graviditeten og ekteskapet sette en stopper for. Det virker som nettopp dette er det som legger grunnlaget for konflikten; at Hedda er redd for å miste sin frihet, og at hun bare av økonomiske årsaker har giftet seg med Jørgen Tesman, for han er høyt utdannet, og har blitt lovet en godt betalt jobb. Det kommer imidlertid fram i løpet av dramaet at siden Løvborg har så stor suksess med boken sin, er det mulig at han får stillingen istedenfor Jørgen. Dette setter den økonomiske situasjonen til ekteparet Tesman i et dårlig lys, og for Hedda blir dette bare en ekstra belastning. Enda en konflikt som underbygger hovedproblemet oppstår når Thea Elvsted forteller Hedda om at hun har forlatt ektemannen sin til fordel for Eilert Løvborg. Dette gjør at Hedda om mulig føler seg enda mer innestengt i eget ekteskap. Handlingen i stykket blir presentert kronologisk, men det er brukt retrospektiv teknikk for at vi bedre skal forstå hvorfor karakterene gjør som de gjør. Det er en viss spenningskurve i dramaet, som bygger seg opp i akt en og to, etterhvert som vi blir bedre kjent med karakterene og deres intensjoner. Høydepunktet nås når det blir avslørt at Løvborg har mistet manuset sitt, og vi får vite hvilke ideer Hedda får når hun får manuset i sin besittelse. Slutten i skuespillet er dramatisk, og det hele ender med at Hedda skyter seg selv i tinningen, og assesor Brack utbryter Heddas egen replikk:
«Slikt noe gjør man da ikke!» (s. 92)
Men man kan likevel si at det er en åpen slutt i skuespillet, for vi får ikke vite noe om hva som skjer med de andre karakterene. Navngivelsen av skuespillet, det faktum at det heter Hedda Gabler og ikke Hedda Tesman, kan begrunnes med at Ibsen gjerne ville at vi skulle se på Hedda som en egen personlighet, og ikke i lys av sin ektemann. Som Ibsen selv sa, Hedda er mer sin fars datter enn sin ektemanns Hustru.
Hedda Tesman, med pikenavnet Hedda Gabler, er en person som har kommet opp i en fastlåst situasjon hun ikke er komfortabel med. Hun er datter av general Gabler, og stammer dermed fra en relativt rik familie. Hennes far har ikke etterlatt seg noen arv, og hun har derfor giftet seg med Jørgen Tesman, en mann som ser ut til å kunne få en god stilling og kunne bli en god forsørger. Ekteparet har nettopp returnert fra en seks måneders lang bryllupsreise sammen, og under denne bryllupsreisen har Hedda blitt gravid. Dette kommer fram av Jørgen Tesmans kommentarer om at Hedda har lagt på seg mot slutten av bryllupsreisen.
«Ja, men har du lagt merke til hvor fyldig og frodig hun har blitt. Hvor svært hun har lagt på seg under reisen?» (Side 17)
Hun har etter hvert innsett at hun ikke har følelser for ektemannen, og at hun synes han er en meget kjedelig mann. Det blir avslørt at Hedda ikke har følelser for ektemannen opptil flere ganger, noe som helt åpenlyst kommer fram i Akt 2 under en samtale med Assessor Brack:
BRACK. "Ikke engang – det fagmenneske man elsker? HEDDA. "Uh, - Bruk da ikke det klissete ord!» (Side 37)
Vi blir også introdusert med Heddas fortid. Hun har tidligere hatt et nært forhold til Eilert Løvold, som han forstod som noe som gjerne kunne blitt et kjærlighetsforhold.
LØVBORG. "Var det ikke kjærlighet i forholdet til meg heller? Ikke et stenk, - ikke et skjær av kjærlighet der heller? HEDDA. "Jo mon der egentlig var det? For meg står det som om vi var to gode kamerater. To riktig fortrolige venner. (smiler.) De især var svært åpenhjertig. LØVBORG. Det var Dem som ville ha det så. HEDDA. Når jeg tenker tilbake på det, så var det dog noe skjønt, noe lokkende, - noe modig synes jeg der var over – over denne lønndomsfulle fortrolighet – dette kameratskap, som ikke noe levende menneske hadde anelse om.» (Side 51)
Dette kan indikere at Hedda hadde følelser for Eilert Løvold tidligere, men siden han hadde et dårlig rykte på seg og på grunn av hans alkoholproblemer, valgte hun i stedet for å følge hjertet å gifte seg med Jørgen Tesman, en mann som så ut til at han kunne bli en god forsørger. Dette var selvsagt et smart trekk når det kom til forsørging, men for Hedda er det et dårlig ekteskap hvor hun kjeder seg, og hun kan egentlig ikke fordra mannen sin. Fordi hun, som sagt, føler seg fanget i ekteskapet sitt, reagerer Hedda kraftig på at Thea Elvsted forlater ektemannen sin til fordel for Eilert Løvborg, fordi dette er imot samfunnets normer. Dette er noe Hedda gjerne ville gjort selv, men hun føler seg fanget av disse normene. Som et resultat av dette, forsøker Hedda å ødelegge forholdet mellom Løvborg og Elvsted som best hun kan. Først overtaler hun Eilert Løvborg til å begynne å drikke igjen, noe som resulterer i at han mister manuskriptet til boken han og Elvsted hadde skrevet sammen. I tillegg gir Hedda han en pistol og oppfordrer han til å ende sitt eget liv. Alt dette bare underbygger teorien om at hovedproblemet til Hedda er et kjærlighetsproblem, og også at hun selv hadde følelser for Løvborg på et tidspunkt, og kanskje har hun det enda.
Jørgen Tesman er en enkel mann. Han er lykkelig over å ha fått gifte seg med ”selveste” Hedda Gabler, og er også fornøyd med sitt ekteskap med henne. Hedda blir for han en slags pynt på ryktet og gjør at han tar seg bedre ut. For Tesman er ekteskapet en flott tradisjon, og han er glad i og vil gjerne opprettholde tradisjoner. Han er en mann som trives best i situasjoner han kan forutse, og er meget hjemmekjær. Et symbol som blir brukt for å vise denne hjemmekjærheten og kjærheten for alt som er kjent er tøflene han får hos tanten sin når han kommer hjem fra bryllupsreisen.
«FRØKEN TESMAN. (trekker opp en flat pakke i avispapir og rekker ham den). Se her, min kjære gutt. TESMAN. (åpner). Nei, herre gud, - har du gjemt dem for meg, tante Julle! Hedda! Det er virkelig rørende, du! Hva? HEDDA. (ved etasjèrene til høyre). Ja, kjære, hva er det da? TESMAN. Mine gamle morgensko! Tøflene, du! HEDDA. Ja så. Jeg husker du talte ofte om dem på reisen. TESMAN. Ja, jeg savnet dem så svært. (går hen til henne.) Her skal du få se dem, Hedda!» (Side 16)
Selv om ekteskapet er bundet av tradisjoner, og det er viktig for Tesman fordi det får han til å se bra ut, bryr han seg også om Hedda. Han forstår henne ikke, og er hennes rake motsetning, men han er glad i henne likevel. I tillegg virker det som om han ikke har fått med seg det faktum at Hedda har blitt gravid, mens hans tante Julle ser ut til at hun har observert og er mer interessert i han i nettopp dette. Et eksempel på dette er samtalen dem i mellom med en gang Jørgen og Hedda kommer hjem:
«FRØKEN TESMAN. Ja, sånt noe, ja. Men jeg mener,-om du ikke har noen–noen sånne –utsikter -? TESMAN. Utsikter? FRØKEN TESMAN. Herre gud, Jørgen, - jeg er da din gamle tante! TESMAN. Jo-visst har jeg utsiker, jo.FRØKEN TESMAN. Nå! TESMAN. Jeg har jo de aller beste utsikter til å bli professor en av dagene.» (Side 12.)
Thea Elvsted har gått imot samfunnets normer og forlatt ektemannen sin til fordel for Eilert Løvborg. Hun var sliten av det gamle ekteskapet og hennes tjue år eldre mann som aldri var tilstede for henne, og hadde nå bestemt seg for å følge hjertet og dermed bohemen Eilert. Fordi hun har gjort dette, ser Hedda på henne med en blanding av avsky, misunnelse og beundring. Avsky og misunnelse fordi hun gjør noe Hedda for det første ville gjøre selv, og beundring fordi hun tør å gå imot disse uskrevne reglene.
«FRU ELVSTED. Nå, kort og godt da. Min mann visste slett ikke av at jeg reiste. HEDDA. Hva for noe! Visse ikke din mann av det! FRU ELVSTED. Nei naturligvis. Han var dessuten ikke hjemme. Var på reise, han også. Å, jeg kunne ikke holde det ut lenger, Hedda! Rent umulig! Så alene som jeg herefter ville bli der oppe. » (Side 28)
Fru Elvsted er en kvinne som tilhører lavere klasse enn hovedpersonene. Hun er en naiv, godtroende og emosjonell ung frue, og dette kan være med å forklare hvorfor hun tar de valgene hun gjør. Blant annet er hun skråsikker på forholdet mellom henne og Løvborg, og alt hennes offer for å være sammen med han vil være det rette. I hennes godtroenhet klarer hun ikke å gjennomskue hva Hedda egentlig holder på med. Hun er gjennom hele stykket lojal til Løvberg og de valgene hun har tatt. Når Løvborg forteller at han har revet i stykket manuset sitt, stiller hun overhode ikke noen tvil til dette, men er overbevist om at han handlet i villrede. Lojal som hun er, starter hun og Jørgen Tesman på det møysommelige arbeidet med å nedfelle hans notar til et nytt manuskript for å hedre hans minne og få fram deres livsverk.
Eilert Løvborg er tørrlagt alkoholiker og tidligere bohem. Han har i senere tid valgt å følge en annen vei, og har nå skaffet seg et godt rykte som forfatter. Hans første bokutgivelse ble en suksess, og han har skrevet ferdig manuset på sin neste. Men selv om han nå har startet et nytt liv, er hans fortid fortsatt en ballast for han. Og faren for at han i motgang vil vende tilbake til flasken er overhengende. Han har i senere tid bodd hos herr og fru Elvsted. Her har han og Thea fått et nært forhold som etter hvert har blitt av det romantiske slaget. Nå når han skulle til byen og utgi boken sin, følger hun med han. Eilert og Hedda kjente hverandre i ungdommen, og på et tidspunkt var han også en av hennes beilere, kanskje til og med en av de som hadde best sjanse på å få henne. Når disse møtes igjen ser man raskt at Hedda har taket på Løvborg. Man kan nesten si at hun manipulerer og provoserer han til å dra til Bracks tilstelning. Her drikker han seg overstadig beruset, og fortidens gufs når han igjen. I tilegg klarer han å miste manuskriptet. Det er helt tydelig at Eilerts møte med fru Tesman forandrer personligheten hans fra det inntrykket vi hadde fått av han som en ny mann og respektabel samfunnsborger. Allerede i første møte med Hedda merker vi at hans usikkerhet lyser gjennom fasaden. Videre utover i stykket utvikler Løvborg seg til å bli mer og mer i villede, og panikken i han vokser jo mer han forstår at manuskriptet, hans livsverk, blir borte. Han mener det er beste å skåne Thea for det ”utilgivelige”, og sier at han selv rev det i stykker. På dette tidspunket har han gitt opp livet, og handler deretter. I et siste desperat forsøk drar han til horehuset der han var kvelden før for å kreve tilbake manuset. Men han er manisk nå, og snakker bare om å få igjen sitt barn. Hele affæren ender med at han blir skutt. Sannsynligvis uforskyldt av seg selv.
I Jørgen og Heddas nye hus er enda ikke alt ordnet til etter flyttingen. Men uansett får vi gjennom Heddas øyne skildret både stuens interiør og sjel som kjedelig. Både folks bekledning, språk og maner tyder på at det her dreier seg om velstående personer, men allikevel kan man skimte ganske klare nyanser mellom de involverte personene. Den generelle kommunikasjonen er svært korrekt. Får alle de omveltende omstendighetene finner sted framstår miljøet som i stor grad faglig i en hverdag nesten fri for variasjon.
Temaet i dramaet er først og fremst opprør, spesielt da mot uskrevne regler og normer. I tillegg kan man si at funksjonen kvinnene hadde i et velstående hjem på den tiden er et annet tema det også berører. Kvinnene var mest en pyntegjenstand, og Hedda led under dette, noe som igjen gikk ut over andre i hennes liv. Fordi normene var slik at kvinner lå under menn, så Hedda seg nødt til å gifte seg, og dermed ble hun fastlåst i en situasjon hun ikke likte. Hedda har i ettertid av spillet blitt framstilt på flere forskjellige vis, blant annet som en heltinne i en kamp mot datidens normer, et offer for de samme normene, og en manipulerende skurk.
Kilder: - Ibsen, Henrik; Hedda Gabler, Gyldendal Norsk Forlag (1973), Opprinnelig utgitt i 1890.
-
http://dlibrary.acu.edu.au/staffhome/trsanders/units/modern_drama/hedda_gabler.html-
http://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Ibsen-
http://ibsen.net/
